bennyburka

<!-- @page { margin: 2cm } P { margin-bottom: 0.21cm } -->Akkurat nå sitter jeg på en liten, bortgjemt kafé i Gamlebyen og leser til eksamen. Har muntlig i morgen, og skriftlig på tirsdag. Ukedagene går for det meste med til skole, 4-5 timer med lekser, og privattimer i syrisk dialekt. Det er slettes ikke noe slaraffenliv vi lever her nede. Fra det sekundet man går tråkker over dørstokkene til universitetet, må man legge morsmålet på hylla, og ta farvel med ordboka. I de kommende fire timene foregår nemlig alt på arabisk - uten unntak! Dette medfører ofte stor språkforvirring, og jeg har flere ganger tatt meg selv i å snakke arabisk i stedet for norsk, norsk i stedet for engelsk, og engelsk i stedet for arabisk. Det er nesten sånn at jeg må ta privattimer i Tromsødialekt, evt bokmål, når jeg kommer hjem - bare for å friske opp norsken litt.

Forrige måned gikk jeg på nivå 3 arabisk; hvor hovedtemaene var været, hobbyer, sport og ordtak. Var litt skuffa over undervisningen ettersom at temaene var litt for lite utfordrende, og grammatikken hadde vi allerede gjennomgått i Oslo. Etter endt eksamen hoppet jeg opp på nivå 4, som mer eller mindre har vært en fornøyelse (bortsett fra lyttedelene!). Der har vi hatt om forurensning, arbeidsledighet, import og eksport, historie, geografi og innvandring - spennende.

Flittige studenter 1

Flittige studenter 2

I den siste tiden har vi blant annet vært på Det Hellige Korsets Festival i Maloula - en liten, kristen by utenfor Damaskus, som er en av de eneste byene i verden hvor de fortsatt snakker Arameisk - språket til Jesus! Det var en opplevelse litt utenom det vanlige. Vi var en gjeng på omtrent 40 stykker, bestående av både internasjonale studenter og syrere. Selve sermonien foregikk oppå et av fjellene som omringer byen, og bestod av å fyre opp gamle bildekk, for så og kaste dem ned fjellsiden. De flammende dekkene traff både hustak, balkonger og biler, men folk så ikke ut til å bry seg så mye om det. I tillegg var det et hav av fyrverkeri, som til tider traff mennesker og fløy tvers igjennom hus. Det var opplyste kors i alle farger og fasonger så langt øyet kunne se, og musikk, latter og dans på enhver balkong. Langt ut i de sene nattetimer danset vi Dabke, en tradisjonell arabisk folkedans, drakk arak og moret oss på toppen av et hustak med utsikt over hele byen.

Sven, Becca, Marianne, Miriam og meg utenfor Maloula.

Bilder fra fjellet

Miriam og meg på hustaket

Maloula i dagslys

 

Nå er det på tide med litt seriøs vokabular-pugging, før jeg tar kvelden. Ønsk meg lykke til! To dager til ferie! Al-hamdu-l-illah!

Forrige måned flyttet jeg ut av Gamlebyen, sammen med Miriam, til en nydelig leilighet i Mouhajrin, rett ved det kjente Qasion-fjellet i Damaskus. I en uke lette vi intenst etter leilighet, i håp om å finne et loppe-fritt sted for resten av oppholdet, men skuffelsen ble større og større for hvert sted vi besøkte. Slibrige huseiere som prøvde å lure oss for tusenvis av syriske pund, leiligheter med kun rød belysning og gulv dekorert med kakkerlakker var noe av det som møtte oss. Etter en uke, begge utslitte og utrolig leie, var jeg så heldig å få infeksjon i loppebittene  og måtte ta til takke med feber, antibiotika og senga en stund. I mellomtiden holdt Miriam motet oppe, og fortsatte med leilighetsjakten - da også uten hell. Vi var på randen til å gi opp da vi møtte Sky. Vår skytsengel fra England, som visste om en mann med en fantastisk leilighet. Hun ga oss nummeret, og vi nølte ikke ett sekund med å ringe. To timer senere var vi på visning - dagen etter flyttet vi inn. Med to store soverom, et svært kjøkken med god arbeidsplass og stekovn(!), tre stuer, pent bad med ringeklokke(!), lysekrone(!) og to gigantiske balkonger med utsikt over omtrent hele byen - er vi de to lykkeligste jentene i hele Damaskus!

En stk. glad Miriam første dagen i leiligheten

Kjøkkenet

Soverommet mitt

Litt utsikt fra balkongen

Forrige fredag hadde Miriam, Marianne og jeg en skikkelig turistdag i Damaskus. Vi tok for oss Gamlebyen, den eldste og vakreste delen av Damaskus, hvor de fleste av oss også bor. Turen gikk først til to av de syv Baabene - gamle steinporter i muren som omringer Gamlebyen. Like ved Baab al-Faradis fant vi en botanisk hage, hvor hengetrær, rosebusker, klatreplanter, mynte, gigantiske maur og hissige veps dannet en oase i en ellers så trafikkert og støvete by. Vi besøkte flere av Gamlebyens tradisjonelle souqer, der vi ved en anledning ble hanket inn av en slitsom butikkeier som fant stor glede i å kle oss opp i tradisjonelle arabiske kostymer. Etter en snau time som utkledningsdukker kunne vi igjen konsentrere oss om souqene - og skattejakten var i gang! Pruting, miming og praktisering av arabisk sto på agendaen de neste timene, noe som endte opp i en mengde håndlagde sjal, smykker, klær og nydelige treskrin i ulike farger og fasonger. Godt fornøyd med dagens fangst avsluttet vi dagen med et etterlengtet besøk i Syrias' mest berømte attraksjon, og Islams helligste byggverk - Umayyademoskeen. Ikledd noen gyselige, fotside kjortler og hijab ble vi møtt av et syn jeg aldri kommer til å glemme. Guddommelig, rett og slett.
Kvelden tilbragte vi i Mushroom Park (en park hvor alle benkene er soppformet, derav navnet) med hver sin øl i hånden. Der ble vi sittende med en gjeng amerikanere før turen gikk videre til en nattklubb. Med rå tekno og arabiske hit'er  rungende utover høytalerne, danset vi til solen stod opp. I reiseguiden står det "No one comes to Damascus for the nightlife", men når unge syrere skal feste, sparer de verken på ølinntaket eller rytmene.


Umayyademoskeen


Umayyademoskeen


Miriam, Marianne og meg.


Botanisk hage



Meg i en klassisk, Jordansk klesdrakt.



Ramadan begynner å gå mot slutten, og godt er det. For selv om mange syrere både spiser, røyker og drikker i all offentlighet, kan man ikke som utlending gjøre det samme uten å få tilsendt hundrevis av fordømmende blikk og uhyggelig tilsnakk. Heldigvis har det vært relativt uproblematisk ettersom de fleste kafeer og butikker holder åpent på dagtid når sola står på som verst. Å ta taxi derimot, har vært hakket mer problematisk. Utålmodige og aggressive sjåfører, som verken har spist eller drukket på flere timer, i en trafikk som baserer mer på tetris enn noe annet, kan skape skremmende situasjoner. På vei hjem fra universitetet her om dagen, ble Andreas, Axel og jeg sittende fast i trafikkork sammen med en hyggelig sjåfør. Et trafikklys var ute av drift og ble erstattet av trafikkpoliti. Mannen i bilen ved siden av følte seg urettferdig behandlet av politimannen som dirigerte, noe som endte en heftig krangel hvor mannen opptil flere ganger ropte: "Jeg skal drepe deg, jeg skal drepe deg", etterfulgt av et par slag. Da korka omsider forbedret seg, og vi kjørte videre, lo sjåføren vår og sa: "Ahlan wa-Sahlan bi-Dimasq, asdiqa'i". (Velkommen til Damaskus, mine venner).

Jeg har nå vært i Damaskus i litt over en uke, og allerede fått tre veldig gode venner; Vann, Aircondition og Skyggen. Vi har nemlig vært så heldige og treffe på den varmeste sommeren i Damaskus på over 100 år!  Det passer jo en varmevar Tromsøværing midt i blinken. Var det en ting jeg aldri trodde jeg skulle komme til å savne, var det 10 grader og regn.
En uvenn har jeg også fått; Lopper. De har angrepet meg i så stor grad at vi trodde det var en alvorlig hudsykdom, men nei, det er bare ca 400 loppebitt. Al-hamdu-l-illah. Nå skal alt av sengtøy, madrasser, treverk og klær sprayes og vaskes!

Selve ankomsten gikk forøvrig smertefritt, sett bort i fra to timer i visum-kø. Jamal (svogeren til Ahraf, som er en venn av moren til Axel, som også fikset oss hus i Damaskus) plukket oss opp på flyplassen, og tok oss med til Fatima (moren til Ashraf), hvor vi ble tatt i mot med åpne armer, og 5 lys våkne barn. Der fikk vi servert kaffe og juice før vi ble tatt med til huset vi skal bo i de neste 4,5 månedene.
Forventningene mine til huset var nok litt i høyeste laget. Hadde sett for meg et arabisk palass, hvor vegger og gulv var dekket av mosaikker og fliser, antikke møbler, gullgraveringer og marokkanske lysekroner. I stedet ble vi møtt av gråmelerte betongvegger, grusomme lysstoffrør og en aldeles merkelig planløsning. Kjøkkenet lignet et Hammam, stua var mindre enn badet hjemme og soverommet gigantisk med kun en seng midt i rommet. Jeg gråt meg i søvn.
Da jeg våknet dagen etterpå var oppfatningen en annen. Her er rent og pent, det er stor plass, vi har egen forgård med hengeplanter og fontene, en upåklagelig beliggenhet midt i hjertet av Gamlebyen (dimashq-al-qadima) og en fantastisk familie som står parat for at vi skal ha det så godt som mulig.  Og jo mer jeg ser av Damaskus, jo mer innser jeg jo at for 1500 norske kroner måneden lever vi som baroner.

Foruten å installere oss i huset, gikk den første uka for det meste med til diverse praktiske gjøremål. Registrering ved ambassaden, registrering ved universitetet, oppretting av syrisk telefonnummer, fikk på plass privatlærer i syrisk dialekt, og annet småtteri. Nå gjenstår bare den beryktede HIV-testen, og oppholdet er i boks.

Nå skal jeg hjem å smøre meg med antiloppekrem, etterfulgt av flere timer med verbbøying. Woho.